meir. før eg kjevler ut pizzadeiga, før eg steiker pizza, før eg fortset på oppgåva.

Jeg strøk henne over kinnet og hvisket at det vi hadde sammen var fantastisk, men at det ikke gikk an å beskrive med ord. Hun snudde seg mot meg og svarte: og likevel, nå som du har sagt det, er det borte. I løpet av natten forsøkte jeg å ta det tilbake, men det var for sent. Om morgenen delte vi tingene mellom oss.

Hun reiste seg i sengen. Jeg har kjøpt en ny plate, sa hun. Vil du høre den? Ja, sa jeg. Hun reiste seg og gikk bort til platespilleren. Jeg tror ingen har hørt den før, sa hun. Den er nesten helt stille.

Fra vinduet i bussen som gikk fra flyplassen inntil byen, kunne vi se en tekst malt med hvit maling på et blikkgjerde. Hva står det? spurte jeg faren min. Han måtte anstrenge seg for å lese det mens vi kjørte forbi. «Den … beste kampen … er tapt … kjærlighet», leste han høyt. Sto det det? Spurte jeg. Det så sånn ut for meg, sa han.

Hanne så på meg. Hun la hendene sine på skuldrene mine. Jeg vil at det skal være helt tydelig hva dette handler om, sa hun. Kan du ikke skrive det på en lapp? sa jeg.

Aud spurte: Vil du ha en kringle? Løven svarte ikke, for den forstod ikke hva
hun sa. Den forstår nok ikke hva jeg sier, tenkte Aud. Hun tok ut lommekniven
sin og skar et lite kutt i den ene fingeren før hun stakk hele hånden inn i buret.
Se, det forstod du, sa hun, og det var alt hun rakk. Slik er dyrene, de er ikke som oss.

Nå må jeg gå, sa hun. Nei, vent! sa jeg og løp og hentet ballongene. Se! Jeg kan dette også! nesten sang jeg mens jeg kastet dem i været og fanget dem igjen med fine, svaiende bevegelser. Det der er ikke nok, sa hun. Jo, jo! Det er nok! sa jeg og veivet en særlig fin, gul en foran øynene hennes. Men hun ville ikke høre. Før, da jeg ikke hadde noe av dette, virket det ganske spennende, sa hun. Men når det fyller hele dagen blir det bare slitsomt. Hun gikk bort til døren og åpnet den. Du må gå inn i det enda mer! ropte jeg og slapp en ballong så den føk opp i luften. Hun ristet på hodet og lukket døren bak seg. Jeg rev til meg trompeten og sprang ut på verandaen. Det var min siste sjanse.

En ku stod ute på jordet og lokket. Jeg lot meg lure og steg over gjerdet og gikk mot henne. Hei på deg, sa jeg. Hei selv, sa kua. Jeg stod og så på den en stund. Den var pen. Du er pen, sa jeg. Takk, sa kua. Så snakket vi litt, og senere på ettermiddagen fikk jeg lov til å melke henne. Det var veldig rart i begynnelsen, men hun viste meg hvordan jeg skulle gjøre det og jeg følte at jeg lærte ganske fort. Etterpå drakk jeg melken hennes. Så satte vi oss ned og så utover landskapet. Innimellom smilte vi til hverandre. Vi kunne begge merke at denne dagen skulle ende i noe helt spesielt, noe ingen av oss hadde opplevd før.

Det er litt vanskelig å snakke med deg, sa hun. Hvorfor det? sa jeg. Jeg vet ikke, kanskje du har lest for få bøker, sa hun. For få bøker? Hvilke bøker? Hun reiste seg og gikk bort til bokhyllen og tok frem en ganske tykk bok som het noe på engelsk. Har du lest den? spurte hun. Jeg hadde ikke det. Hun foreslo at jeg skulle prøve, og at vi heller kunne snakkes igjen etterpå. Jeg gikk hjem og satte meg ned med den, men jeg klarte ikke engang å lese forordet. Språket var vanskelig og jeg er ikke særlig god i engelsk. Etter en halvtime gav jeg opp og la meg til å sove. Neste dag gikk jeg tilbake til henne med boken og kastet den i gulvet og sa at hvis hun ikke kunne ta meg som jeg var, kunne det være det samme med hele greia. Hun lo litt og sa at det var helt i orden for henne. Det er jo urimelig at du ber meg lese bøker! sa jeg. Ingenting er urimelig, sa hun. Jeg kan be om hva jeg vil. Hvis du ikke tilfredsstiller mine krav, kan vi ikke være sammen. Men hva med mine krav? sa jeg. Hun smilte. Jeg tilfredsstiller allerede dine krav, sa hun. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til det, det var jo sant. Jeg ble stående mutt en stund, og så sa jeg bare: Jeg aksepterer ikke dette. Du får klage da, sa hun og lukket døren.

-Kim Hiorthøy-